Følelsene knyttet til EU-saken er nok sterkere i Norge enn de noensinne har vært i Sverige. Det var en hard kamp også under folkeavstemningen i Sverige i 1994, men så vidt jeg vet førte ikke kampen til at familier ble splittet som man visstnok så eksempler på i Norge. Min egen søster stemte nei, men det forefaller meg helt uvirkelig å la dette påvirke forholdet mellom våre familier på noen som helst måte.

Dette enorme engasjementet mot EU har jeg av og til sett tendenser til når jeg har medvirket i europadebatter. Til og med ja-siden kan iblant komme med følelsesmessige utbrudd som er uvanlig hos "søte bror". Dette er kanskje også en forklaring på at man i Norge sitter fast i skyttergravene fra 1994. I de skandinaviske medlemslandene diskuterer man ikke lenger om man er for eller mot EU, men hva man vil få gjort med EUs agenda. Dette var også hva den norske regjeringen så ut til å ville oppnå i europameldingen som ble fremlagt Stortinget for tre år siden. Stortinget sa seg enig i målsetningene, men de toneangivende politikerne har i prinsippet fortsatt med å unngå en debatt om EU-saker.

Hvorfor er det slik? Det finnes sikkert flere årsaker. At hver eneste tenkbare norske koalisjonsregjering er splittet i EU-saken bidrar sikkert. Den begrensede innflytelsen som utenforland kan være en annen årsak. Kritisk analyse og offentlig debatt kan lett oppleves som vanskelig når man uansett ikke sitter der beslutningene fattes. Debatten drives derfor frem av krefter som vil stille spørsmål ved EØS-avtalen og Norges nære samarbeid med EU. Da er det kanskje ikke overraskende at debatten blir noe ensidig og overdrevet.

Jeg skal villig medgi at det finnes eksempler på nyanseringer også fra dem som vanligvis støtter nei-siden. Et av eksemplene så vi i Nationen i februar i fjor, da avisen på lederplass gikk mot daværende senterpartileder Åslaug Haga etter at hun i polemikk med undertegnede ga en svært negativ karakteristikk av EUs klimapolitikk. Haga selv har senere utmerket seg positivt gjennom å presse regjeringen til å oppfylle EUs fornybardirektiv. Et annet eksempel er Dag Seierstad, en av de mest kunnskapsrike og aktive EU-debattørene i Norge, som har uttalt seg positivt om EUs klimapolitikk. Men disse eksemplene er altfor få unntak fra regelen, nemlig at hvis man er mot norsk EU-medlemskap så forventes man også å være imot alle initiativer som kommer fra Brussel.

Denne ryggmargsrefleksen preger fremfor alt Nei til EU, som på daglig basis retter krasse og ikke alltid faktabaserte angrep mot hva EU enn foretar seg. Nei til EU savner sidestykke i Skandinavia og bidrar sikkert både til engasjementet og skjevheten i norsk debatt. Mens representanter for Europabevegelsen har uttalt seg kritisk om EUs fiskeripolitikk og om enkelte direktiver fra Brussel, så har jeg ikke lyktes å finne ett eneste sitat der Heming Olaussen sier noe positivt om EU. Olaussen er en hyggelig person, så hvis jeg har gått glipp av noe så ber jeg om unnskyldning, Heming! Men jeg tror, alvorlig talt, at det skulle være til gagn for norsk europadebatt om man kunne senke skuldrene og – i likhet med politikere i Danmark og Sverige – kunne fokusere mindre på medlemskapsspørsmålet og mer på hva som er norske interesser i forhold til de initiativer og beslutninger som tas innen EU. Uansett hva man mener om EU så er sannsynligheten stor for at Norge påvirkes av det meste som EU foretar seg.

Flere av partiene har nå inntatt mer nyanserte posisjoner. De to største partiene, Moderaterna og Socialdemokraterna, ble lenge oppfattet som positive til alt det EU foretok seg. Partiene er fortsatt grunnleggende EU-positive, men har nå større fokus på det de anser for å tjene svenske interesser og er ikke redde for også å påtale det de oppfatter som mangler eller feil ved EU. Miljøpartiet har alltid tidligere krevd at Sverige må melde seg ut av EU, men i høst endret partiet mening og er nå for medlemskap. Partiet er fortsatt kritisk til mange aspekter ved EU, men understreker samtidig EUs store betydning for miljøpolitikk og klimaspørsmålet. Vänsterpartiet er nå det eneste partiet som krever at Sverige melder seg ut av EU og som nærmest på refleks kritiserer alt EU foretar seg. Blant de andre partiene i Riksdagen kan det fra et norsk ståsted være verdt å notere seg at det tidligere så EU-skeptiske Centerpartiet nå framstår som et av de mest EU-entusiastiske.

Det virker som om et nytt parti, Piratpartiet, kommer til å lykkes med å få nok stemmer til å få plass i Europaparlamentet. Partiet kjører i prinsippet bare en sak, nemlig frihet på internett, men har på denne måten engasjert mange unge velgere. Sensasjonen fra det forrige valget, Junilistan, ser derimot ut til å gå mot et katastrofevalg. Partiets støtte ligger nå på under 1 %.

Selv om mediedebatten i Sverige er livlig er mange fortsatt bekymret for at valgdeltakelsen skal bli lav. Det finnes en risiko for at forventningene om lav valgdeltakelse blir en selvoppfyllende profeti. Personlig er jeg likevel optimist og tror på en liten forbedring i forhold til det forrige valget.

Uansett hvordan det blir med den saken, så kan man konstatere at oppmerksomheten rundt europaparlamentsvalget også gjenspeiler en dypere endring i svensk opinion når det gjelder EU. Flere meningsmålinger viser at flere svensker enn noensinne (59 % i følge Eurobarometer høsten 2008) mener at medlemskapet er bra for landet. Bare 17 % mener det motsatte. En opinionssvingning har også funnet sted når det gjelder euroen, der den viktigste faktoren ser ut til å være euroens betydning under finanskrisen, i tillegg til at den har fungert så bra over en lengre periode. Mitt tips er at vi kommer til å få en ny folkeavstemning om euroen i løpet av neste riksdagsperiode.

Neste tirsdag arrangerer vi et mini-seminar på delegasjonen om resultatet av europaparlamentsvalget: http://www.europakommisjonen.no/seminar/2009/epvalg.htm

Det kan unektelig se dystert ut. Island møter for øyeblikket ingen av Maastricht- kriteriene. Inflasjonen vil i år ligge på 10 % i gjennomsnitt, renten på 11,8 % og underskuddet på 14,1 %. Ifølge finansdepartementet ligger statsgjelden i 2009 på 103 % av BNP.

Det er lite som tyder på at den islandske kronen kommer til å styrke seg før tidligst i 2011. Mange islendinger ser derfor på euroen som hovedgrunn for å søke EU-medlemskap og ønsker å kunne ta i bruk euro så fort som mulig. Å vente 30 år virker uutholdelig lenge for mange.

Mye avhenger naturligvis av hvor raskt verdensøkonomien kommer seg på bena igjen etter finanskrisen, samt i hvilken grad Island vil være kredittverdig i internasjonal sammenheng i fremtiden. I følge prognoser vil rentebetalinger spise opp 6-7 % av islandsk BNP i årene fremover.

Den gode nyheten er at finansdepartementet forventer en dramatisk nedgang i både inflasjons- og rentenivå de neste årene. I tillegg kommer underskuddet til å reduseres. Nylig ble det gitt ut en bok, som tar for seg hvordan euroen ble til. Den viser hvordan rentenivåene på statsgjeld gikk ned i Europa da de nasjonale rentenivåene ble harmonisert med det tyske før lanseringen av EUs pengeunion i 1999. Dette gjorde det mulig for Italia og andre medlemsland å redusere sine respektive statsunderskudd betraktelig, og dermed kvalifisere for euro. Det samme kan komme til å skje med Island, når landet forbereder seg på å bli med i eurosamarbeidet.

Det største hinderet på vei til et eventuelt medlemskap i eurosonen synes å være statsgjeld. I den forbindelse er det verdt å notere at EU-traktaten i artikkel 104 åpner for at offentlig gjeld over 60 % av BNP som "synker tilstrekkelig raskt og nærmer seg referanseverdien i et tilfredsstillende tempo" likevel kan tilfredsstille Maastricht-traktatens kriterium for offentlige finanser.

Med andre ord, det er ikke utelukket at et land kan kvalifisere for euro selv om gjeldsnivået er over 60 %, så lenge gjelden tydelig er på vei nedover. Det finnes dessuten flere medlemsland med gjeldsnivåer over 60 % som på bakgrunn av artikkel 104 har blitt innlemmet i eurosamarbeidet eksempelvis Belgia, Italia og Hellas.

Det offisielle Norge, med utenriksminister Jonas Gahr Støre i spissen, går tydeligvis ut fra at avtalen kan leve videre med enkelte institusjonelle justeringer. Man peker på at avtalen har fungert svært bra hittil, og at den tjener både EUs og Norges interesser. Men fremfor alt understreker utenriksministeren at EØS-avtalen fortsatt kommer til å gjelde også for Island i flere år, selv om landet søker medlemskap. Forhandlingsprosess, folkeavstemning og ratifikasjon tar sin tid.

Det er lett å være enig med utenriksministeren om at EØS også av EU blir oppfattet som nyttig og velfungerende. EUs relevante lovgivning har gjennomgående blitt vedtatt av Stortinget, som regel minst like raskt som i de fleste medlemsland. Gjennom EØS har Norge dessuten blitt delaktig i en rekke andre samarbeidsområder til gjensidig nytte. Den eneste delen av avtalen som ikke fungerer bra er tillempingen av artikkel 19 og protokoll 3, som berører handelen med jordbruksvarer.

Etter en eventuell islandsk søknad kan EU og EFTA-landene i fred og ro sette seg ned med en gjennomgang av EØS-avtalens fremtid og funksjon. Det er for tidlig å spekulere i utfallet av en slik gjennomgang, men jeg utelukker ikke at utenriksministeren kan ha rett.

Etter min oppfatning er EØS-avtalens skjebne tross alt ikke det eneste interessante norske aspektet på en eventuell islandsk søknad. Den norske nei-siden ser ut til  å anta at Island aldri kan få en avtale som gir landet tilstrekkelig kontroll over sine naturressurser. Det gjelder først og fremst fisken, men også energiressursene. Når det gjelder sistnevnte, er det klart at energiressursene ikke vil bli påvirket. Jeg kjenner ikke til noe medlemsland som bekymrer seg over at Brussel skal kontrollere deres ressurser, det være seg energi, skog eller malm.

Det er mer forståelig at fisk kan oppfattes som problematisk, med tanke på at Island vil være nødt til å underlegge seg EUs felles fiskeripolitikk. Men her ligger også den største potensielle effekten for en norsk EU-debatt. Dette helt enkelt for at fiskeripolitikken oppfattes som det kanskje største hinderet også for et norsk EU-medlemskap. Tenk om Island faktisk får en fiskeriavtale de kan leve godt med! Ifølge dagens leder i Nationen tror avisen, på samme måte som Åslaug Haga, at dette vil påvirke også norsk debatt. I denne saken er jeg helt enig med Nationen og Haga.

Etter min oppfatning bør Island kunne få et tilfredsstillende avtale, også på fiskeriområdet. Min optimisme på dette punktet bygger på forankringen av prinsippet om relativ stabilitet i EUs fiskeripolitikk. Det betyr at kvotene fordeles på grunnlag av det historiske fisket. Forhandlingene kommer til å skje samtidig som EU gjennomgår sin egen fiskeripolitikk med svært selvkritiske øyne, Kommisjonen la nylig frem sin grønnbok med innspill for reformarbeidet. Islandsk og norsk fiskeriforvaltning er på mange måter forbilder for Kommisjonen.

Man kan spørre seg hvorfor Norge her skiller seg så mye fra sine skandinaviske naboer. Kanskje er det som Nei til EUs leder Heming Olaussen har påstått, at nordmenn er "godt vaksinert" mot EU. Kanskje er forklaringen at ledende norske politikere, til forskjell fra sine danske og svenske kolleger, unngår å ta stilling til viktige spørsmål på EUs agenda. Dette stemmer dårlig med det uttalte målet i regjeringens europamelding, men kan forklares med tanke på hvor krevende det kan være å få til en nyansert norsk EU-debatt. Det kan være utakknemlig for en politiker å engasjere seg i en sak som han/hun ikke kan påvirke i særlig stor grad.

Til bildet hører også den spesielle formen som den organiserte EU-motstanden har i Norge. Dansk og svensk debatt har med årene blitt mer nyansert. Tilhengerne av medlemskap er som regel mer kritisk til svakheter i EU-systemet samtidig som motstanderne har tilegnet seg et mer nyansert EU-syn. Det danske Sosialistisk Folkeparti og det svenske Miljøpartiet har til og med blitt ja-partier, uten at de av den grunn har blitt ukritiske til EU.

Den norske debatten virker like polarisert som for 15 år siden, i alle fall hva nei-siden angår. Det bedrives tidvis en hard og unyansert kampanje mot alle som har noe positivt å si om det som skjer innen EU. Ved enkelte tilfeller har de som tenker annerledes blitt stilt til veggs på en nesten inkvisitorisk måte. Debatten preges ofte av sterke følelser og illusjonen om at Norge uten negative konsekvenser skulle kunne velge bort en stor del av samarbeidet med resten av Europa.

Det er interessant at Nei til EU tydeligvis ikke tillater seg å senke skuldrene til tross for at det norske folk er så godt vaksinert mot EU. Tvertimot, kampen mot EU ser ut til å akselerere i takt med nei-sidens fremgang på meningsmålingene. Forklaringen til dette er sannsynligvis at man begynner å innse at kampen ikke handler om norsk medlemskap. Nei til EU får nok ingen ro så lenge EU finnes. Uansett hvilken tilknytningsform Norge velger til EU i fremtiden, kan man knapt kunne se bort fra at premissene for den politiske og økonomiske utviklingen i Europa kommer fra nettopp EU. I dag er Norge på flere områder mer integrert i EU enn enkelte medlemsland. Dette er ikke på grunn av press fra Brussel. Årsaken er at skiftende norske regjeringer og ministere - inkludert de fra nei-siden - anser at det ligger i Norges interesse å være delaktig i samarbeidet med resten av Europa.
 
Så den svart-hvite EU-debatten i Norge vil nok fortsette selv om 99 % av nordmennene skulle si nei til medlemskap. Med eller uten medlemskap, og uansett tilknytningsform, vil Norge av naturlige grunner fortsatt etterstrebe delaktighet i EU-samarbeidet på nær sagt alle områder. Her skiller ikke Norge seg fra andre europeiske land utenfor EU. Spørsmålet er nok ikke om Norge skal delta i den europeiske integrasjonen, men snarere om man tror at medlemskapet gir større eller mindre innflytelse og demokrati enn dagens status som "lobbyist" og virtuelt medlem.

Samme forhandlingstaktikk blir også brukt i forhandlingene om bearbeidede jordbruksvarer, som også skal finne sted annethvert år. Protokoll 3 i EØS-avtalen respekterer det nasjonale prisnivået for råvarer, men legger opp til konkurranse i industrileddet. Ifølge denne protokollen skulle norsk næringsmiddelindustri få beskyttelse tilsvarende forskjellen mellom norsk prisnivå og prisene på verdensmarkedet på midten av 1990-tallet. Forskjellen har siden den gang minket uten at protokoll 3 har blitt justert. Resultatet er et høyere beskyttelsesnivå enn det som var intensjonen for et stort flertall av råvarer innen den norske næringsmiddelindustrien. Likevel har vi også på dette området bare lykkes å konkludere forhandlingene én gang de siste 15 årene. Tidligere i uken ble jeg intervjuet i Nationen om nettopp disse spørsmålene.

Jeg går ut fra at vi om kort tid vil kunne konkludere forhandlingene på begge disse områdene. Norge er et land som med rette er stolt over at man til punkt og prikke oppfyller sine internasjonale forpliktelser. Det finnes ingen grunn til at EØS-avtalens artikkel 19 og protokoll 3 skulle være unntak fra dette prinsippet.

Det er derimot riktig at EU-landene forsøker å utvikle et nettverk av rørforbindelser som kan gjøre disse i stand til å eksportere gass til nabolandene. Dette nettverket vil være særlig viktig i en krisesituasjon som den vi nå opplever på grunn av den russisk-ukrainske disputten med den konsekvens at gassleveransene til EU-land er stoppet. EU forsøker å vinne gehør for at man bør ha en solidarisk holdning mellom medlemslandene, men intet medlemsland kan tvinges til å selge gass til andre land. Artikkelen i Daily Express er et eksempel på en skremselskampanje av verste sort. 

Dersom ikke Selvstendighetspartiet fatter et klart vedtak om å søke kan resultatet bli at partiet først vil ha en folkeavstemning om hvorvidt man skal søke eller ei. Dette ble det hintet ganske så sterkt om i statsminister Geir Haardes nyttårstale. Denne løsningen kan også resultere i at det blir lyst ut nytt parlamentsvalg samtidig med folkeavstemningen, noe som er blitt foreslått av Sosialdemokratenes leder, utenriksminister Ingibjörg Sólrún Gísladóttir.

Denne uken har representanter fra de to EU-skeptiske regjeringspartiene, Senterpartiet og SV, besøkt Island. En av deltakerne, stortingsrepresentant og tidligere Sp-leder Åslaug Haga, sa til pressen at formålet med turen ikke var å misjonere for et islandsk EU-nei, men å dele sin gode og langvarige erfaring med å stå utenfor EU. Siden Island allerede har lang erfaring med å stå på utsiden kan man stille seg spørsmål om hvilken ekstra verdi denne kunnskapen innebærer for det islandske vertskapet. Uansett er det interessant at de i det hele tatt reiser.

For bare et par måneder siden avfeide norske EU-skeptikere alt snakk om et mulig islandsk medlemskap som det rene nonsens. Denne turen til Island er vel et klart bevis på at dette ikke lenger stemmer.

Den tidligere finske presidenten Martti Ahtisaari ble behørig feiret i Oslo forrige uke, da han mottok en velfortjent Nobels fredspris. Selv om mange andre dyktige fredsmeklere har jobbet med de forskjellige konfliktene rundt om i verden, er det få som kan påberope seg de samme resultatene som Ahtisaari. Det er faktisk vanskelig å finne noen andre nordiske fredsmeklere som er like kjente og respekterte på verdensbasis. Han brakte fred og uavhengighet til Namibia, forhandlet frem fred i Aceh-provinsen i Indonesia og bidro til å løse Kosovo-konflikten. I Norge er det en utstrakt oppfatning blant politikere at et EU-medlemskap vil utelukke muligheten til å være like engasjert i fredsarbeid verden over. Ahtissari har klart å kombinere EU-medlemskap med høyprofilerte og vellykkede fredsmeklingsoppdrag. Samtidig har han aktivt brukt EUs støtte og ressurser for å nå sine mål.

Island på vei mot medlemskapssøknad?

Flere fremstående politikere fra Selvstendighetspartiet, deriblant statsminister Geir Haarde, finansminister Árni Mathiesen, lederen av Alltingets utenrikskomité Bjarne Benediktsson og en av lederne i den regjeringsnedsatte EU-komiteen, Illugi Gunnarson, har nylig antydet at de vil være for en EU-søknad på landsmøtet i januar. Samtidig gjennomførte den islandske arbeidsgiverorganisasjonen nylig en spørreundersøkelse blant sine medlemmer om den samme saken. Der viste det seg at kun et lite flertall var for. Likevel støtter det islandske handelskammeret en medlemskapssøknad. Det er fortsatt for tidlig å spå utfallet av alt dette, men det er helt klart at støtten for EU-medlemskap har økt i det siste.

Uavhengig av hva Island bestemmer seg for å gjøre med tanke på EU-medlemskap, er det oppløftende at landet nå gjør fremgang i forhold til å stabilisere sin økonomi. IMF-lånet er sikret, i stor grad takket være de nordiske landene og andre EU-land. Det franske formannskapet, med bistand fra Kommisjonen og medlemslandene, har hjulpet til med å trekke opp fornuftige retningslinjer som skal bidra til å komme til enighet med Storbritannia, Nederland og Tyskland om hvordan Icesave-kundene skal kompenseres i tråd med EØS-avtalen.

Jeg kjenner til de islandske bekymringene forbundet med å gi erstatninger for Icesave. Enkelte har antydet at Island ble "tvunget" av EU til å kompensere de utenlandske sparekundene. Dette stemmer ikke. All den juridiske ekspertisen vi kunne oppdrive i Brussel (Rådets, Kommisjonens og ESAs rettslige tjenester), var helt klare på  at det til syvende og sist var den islandske regjeringens ansvar å dekke tap der innskuddsgarantien ikke har fungert. EU har jobbet hardt for å hjelpe Island med å finne en løsning, men løsningen må selvsagt være i tråd med EØS-avtalen.

Dette blir siste blogg fra meg før jul, og jeg ønsker alle mine lesere god jul og godt nytt år!

Stortingspresident Thorbjørn Jagland har advart mot tanken om en ny norsk EU-søknad bare på grunn av et "Islands-sug". I en kronikk i Aftenposten 24. november understreker han at ja-partiene må definere hvorfor man vil inn, ikke bare hvorfor man må inn. Jagland sier at hovedproblemet er den fordreide norske oppfatningen av EU. Han nevner debatten om tjenestedirektivet som et eksempel. Mange nordmenn tror tydeligvis at Norge kunne ha avvist et så viktig direktiv, på vegne av seg selv og de to andre EFTA-landene, uten at dette ville få negative konsekvenser.

Jagland peker her på et viktig og paradoksalt aspekt ved den norske holdningen til EU. Ingen andre land utenfor EU er like dypt integrert som Norge. Likevel er det svært lite debatt om EU, til tross for regjeringen og Stortingets målsetning om økt åpenhet og debatt. I den grad det eksisterer en debatt, er den ofte negativ og drevet av Nei til EU. Den prisverdige målsetningen om å diskutere EU uten å diskutere medlemskap har vist seg vanskelig å gjennomføre i praksis.

Årsaken til dette er ikke bare at regjeringen og flere politiske partier er splittet i spørsmålet. Det er også en viss nervøsitet knyttet til det å forsvare et direktiv som EU-motstanderne har valgt å kjøre kampanje mot. Dette er selvsagt spesielt vanskelig innenfor partier som offisielt er motstandere av norsk EU-medlemskap, der enhver positiv uttalelse om EU blir ansett som forræderi. Men også i andre partier og organisasjoner er det uvilje mot å engasjere seg i en offentlig debatt om viktige EU-spørsmål. Den som stikker hodet frem kan lett ende opp som skyteskive.

Et illustrerende eksempel er det som skjedde da Gerd-Liv Valla prøvde å få LO til å vedta tjenestedirektivet for to år siden. Hun ble stoppet av en massiv og aggressiv telefon- og SMS-kampanje iverksatt av Nei til EU. Både Valla og utenriksminister Jonas Gahr Støre uttrykte bekymring for at kampanjen ble drevet for å torpedere EØS-avtalen. Likevel var det få ledende politikere som deltok i debatten og dermed fikk Nei til EU og enkelte andre aktivister fritt spillerom. Resultatet ble en svært særegen debatt, som få utenfor Norge ville kjenne seg igjen i.

Er Island annerledes?

Situasjonen på Island ser ut til å være annerledes. Den sittende regjeringen består av to partier med ulikt syn på islandsk EU-medlemskap, og partiene har blitt enige om å legge saken til side i inneværende periode (selv om Selvstendighetspartiet kan komme til å endre standpunkt under partikongressen i januar). Dette har likevel ikke hindret flere ministre i åpent å fremme sitt personlige syn på EU-medlemskap via mediene. En årsak er selvsagt at Island aldri har vært gjennom traumet med splittende folkeavstemninger. Islendingene ser derfor ut til å ha en mer jordnær og mindre følelsesladd tilnærming når de diskuterer EU. Dette kan fortsatt endre seg, men så langt har det vært få tegn til de nasjonale særegenhetene som preger debatten i Norge.

Den islandske debatten har i stor grad dreid seg om hvilke fordeler et medlemskap kan innebære, og debatten startet lenge før finanskrisen. Debatten er primært drevet av ønsket om en mer stabil valuta, og mange peker på euroen som en åpenbar løsning. Men mange andre aspekter ved et medlemskap har også blitt grundig undersøkt, blant annet i flere fora hvor både politikere og berørte parter har deltatt. Det er for tidlig å spå hva utfallet av debatten kan bli, men jeg føler meg trygg på at hvis Island velger å gå inn i EU blir det som et godt forberedt og svært engasjert medlemsland.