Debatten om EØS-avtalens fremtid har blusset opp i Norge, etter at det ble klart at Island snart kan komme til å søke om EU-medlemskap. Mange spør seg om avtalen er livskraftig med bare Norge og Liechtenstein som medlemmer. Kan Norge overvåke seg selv, spør noen. Andre har vanskelig for å tro på et ESA-kollegium eller en EFTA-domstol med bare to representanter.
Det offisielle Norge, med utenriksminister Jonas Gahr Støre i spissen, går tydeligvis ut fra at avtalen kan leve videre med enkelte institusjonelle justeringer. Man peker på at avtalen har fungert svært bra hittil, og at den tjener både EUs og Norges interesser. Men fremfor alt understreker utenriksministeren at EØS-avtalen fortsatt kommer til å gjelde også for Island i flere år, selv om landet søker medlemskap. Forhandlingsprosess, folkeavstemning og ratifikasjon tar sin tid.
Det er lett å være enig med utenriksministeren om at EØS også av EU blir oppfattet som nyttig og velfungerende. EUs relevante lovgivning har gjennomgående blitt vedtatt av Stortinget, som regel minst like raskt som i de fleste medlemsland. Gjennom EØS har Norge dessuten blitt delaktig i en rekke andre samarbeidsområder til gjensidig nytte. Den eneste delen av avtalen som ikke fungerer bra er tillempingen av artikkel 19 og protokoll 3, som berører handelen med jordbruksvarer.
Etter en eventuell islandsk søknad kan EU og EFTA-landene i fred og ro sette seg ned med en gjennomgang av EØS-avtalens fremtid og funksjon. Det er for tidlig å spekulere i utfallet av en slik gjennomgang, men jeg utelukker ikke at utenriksministeren kan ha rett.
Etter min oppfatning er EØS-avtalens skjebne tross alt ikke det eneste interessante norske aspektet på en eventuell islandsk søknad. Den norske nei-siden ser ut til å anta at Island aldri kan få en avtale som gir landet tilstrekkelig kontroll over sine naturressurser. Det gjelder først og fremst fisken, men også energiressursene. Når det gjelder sistnevnte, er det klart at energiressursene ikke vil bli påvirket. Jeg kjenner ikke til noe medlemsland som bekymrer seg over at Brussel skal kontrollere deres ressurser, det være seg energi, skog eller malm.
Det er mer forståelig at fisk kan oppfattes som problematisk, med tanke på at Island vil være nødt til å underlegge seg EUs felles fiskeripolitikk. Men her ligger også den største potensielle effekten for en norsk EU-debatt. Dette helt enkelt for at fiskeripolitikken oppfattes som det kanskje største hinderet også for et norsk EU-medlemskap. Tenk om Island faktisk får en fiskeriavtale de kan leve godt med! Ifølge dagens leder i Nationen tror avisen, på samme måte som Åslaug Haga, at dette vil påvirke også norsk debatt. I denne saken er jeg helt enig med Nationen og Haga.
Etter min oppfatning bør Island kunne få et tilfredsstillende avtale, også på fiskeriområdet. Min optimisme på dette punktet bygger på forankringen av prinsippet om relativ stabilitet i EUs fiskeripolitikk. Det betyr at kvotene fordeles på grunnlag av det historiske fisket. Forhandlingene kommer til å skje samtidig som EU gjennomgår sin egen fiskeripolitikk med svært selvkritiske øyne, Kommisjonen la nylig frem sin grønnbok med innspill for reformarbeidet. Islandsk og norsk fiskeriforvaltning er på mange måter forbilder for Kommisjonen. | 
