Det er nå på tide å si farvel til Norge og EU-kommisjonen. Jeg går om noen uker av med pensjon, og returnerer til Sverige etter 24 år utenlands. Jeg har trivdes veldig bra i Norge og synes det har vært interessant å studere det norske forholdet til EU. Det har særlig vært interessant å sammenligne EU-debatten i Norge med den i de skandinaviske medlemslandene Danmark og Sverige.
Følelsene knyttet til EU-saken er nok sterkere i Norge enn de noensinne har vært i Sverige. Det var en hard kamp også under folkeavstemningen i Sverige i 1994, men så vidt jeg vet førte ikke kampen til at familier ble splittet som man visstnok så eksempler på i Norge. Min egen søster stemte nei, men det forefaller meg helt uvirkelig å la dette påvirke forholdet mellom våre familier på noen som helst måte.
Dette enorme engasjementet mot EU har jeg av og til sett tendenser til når jeg har medvirket i europadebatter. Til og med ja-siden kan iblant komme med følelsesmessige utbrudd som er uvanlig hos "søte bror". Dette er kanskje også en forklaring på at man i Norge sitter fast i skyttergravene fra 1994. I de skandinaviske medlemslandene diskuterer man ikke lenger om man er for eller mot EU, men hva man vil få gjort med EUs agenda. Dette var også hva den norske regjeringen så ut til å ville oppnå i europameldingen som ble fremlagt Stortinget for tre år siden. Stortinget sa seg enig i målsetningene, men de toneangivende politikerne har i prinsippet fortsatt med å unngå en debatt om EU-saker.
Hvorfor er det slik? Det finnes sikkert flere årsaker. At hver eneste tenkbare norske koalisjonsregjering er splittet i EU-saken bidrar sikkert. Den begrensede innflytelsen som utenforland kan være en annen årsak. Kritisk analyse og offentlig debatt kan lett oppleves som vanskelig når man uansett ikke sitter der beslutningene fattes. Debatten drives derfor frem av krefter som vil stille spørsmål ved EØS-avtalen og Norges nære samarbeid med EU. Da er det kanskje ikke overraskende at debatten blir noe ensidig og overdrevet.
Jeg skal villig medgi at det finnes eksempler på nyanseringer også fra dem som vanligvis støtter nei-siden. Et av eksemplene så vi i Nationen i februar i fjor, da avisen på lederplass gikk mot daværende senterpartileder Åslaug Haga etter at hun i polemikk med undertegnede ga en svært negativ karakteristikk av EUs klimapolitikk. Haga selv har senere utmerket seg positivt gjennom å presse regjeringen til å oppfylle EUs fornybardirektiv. Et annet eksempel er Dag Seierstad, en av de mest kunnskapsrike og aktive EU-debattørene i Norge, som har uttalt seg positivt om EUs klimapolitikk. Men disse eksemplene er altfor få unntak fra regelen, nemlig at hvis man er mot norsk EU-medlemskap så forventes man også å være imot alle initiativer som kommer fra Brussel.
Denne ryggmargsrefleksen preger fremfor alt Nei til EU, som på daglig basis retter krasse og ikke alltid faktabaserte angrep mot hva EU enn foretar seg. Nei til EU savner sidestykke i Skandinavia og bidrar sikkert både til engasjementet og skjevheten i norsk debatt. Mens representanter for Europabevegelsen har uttalt seg kritisk om EUs fiskeripolitikk og om enkelte direktiver fra Brussel, så har jeg ikke lyktes å finne ett eneste sitat der Heming Olaussen sier noe positivt om EU. Olaussen er en hyggelig person, så hvis jeg har gått glipp av noe så ber jeg om unnskyldning, Heming! Men jeg tror, alvorlig talt, at det skulle være til gagn for norsk europadebatt om man kunne senke skuldrene og – i likhet med politikere i Danmark og Sverige – kunne fokusere mindre på medlemskapsspørsmålet og mer på hva som er norske interesser i forhold til de initiativer og beslutninger som tas innen EU. Uansett hva man mener om EU så er sannsynligheten stor for at Norge påvirkes av det meste som EU foretar seg.
| 
